Artikler

Under finner du generelle artikler relatert til Madagaskar.

Tre år er gått siden de dramatiske begivenhetene våren 2002 som førte Marc Ravalomanana til makten. Hva har skjedd på den politiske fronten? Hvordan har han lykkes med sitt program? Hvor står Madagaskar i dag?

En vanskelig start

Som vi husker, var det ingen enkel vei fra valget som fant sted 16. desember 2001 til han kunne tas i ed som president på en fullsatt Mahamasina stadion den 6. mai 2002. President Didier Ratsiraka hevdet hele tiden at det måtte gjennomføres en andre valgomgang fordi ingen av kandidatene hadde fått de tilstrekkelige 50 prosent i første valgomgang. Antananarivos befolkning hadde dag etter dag i flere måneder gjennomført fredelige demonstrasjoner der de krevde anerkjennelse av den tidligere borgermesteren som ny president. Etter måneders krangel om ny opptelling eller ikke, kunne Konstitusjonsdomstolen (HCC) den 29. april erklære Marc Ravalomanana som vinner med 51, 46 % av stemmene i første valgomgang. Ratsiraka hadde 35,90 %. Mens den nye presidenten ble tatt i ed, var Ratsiraka fortsatt i Toamasina. De fire guvernørene i kystprovinsene Toliara, Mahajanga, Antsiranana og Toamasina hadde erklært en uavhengig føderasjon. Antananarivo var isolert fra kysten, med sprengte broer og militsgrupper som tok kvelertak på hovedstaden. Det var altså et splittet land Ravalomanana overtok ansvaret for. Det var ikke før den 6. juli at Ratsiraka flyktet til Frankrike og krisen var over, etter at USA, den 26. juni hadde anerkjent det nye regimet. Frankrikes anerkjennelse satt langt inne, den kom ikke før den 3. juli.

Politisk konsolidering

Det første Ravalomanana måtte få på plass var nye provinssjefer, ambassadører og ikke minst: en ny Nasjonalforsamling. Valget den 15. desember 2002 ga presidentens nye parti TIM 102 av 160 representanter. Ratsirakas parti satt igjen med 3 representanter. De fleste andre småpartiene støttet Ravalomanana – som dermed hadde et ”komfortabelt flertall”. Med kommunevalgene som ble gjennomført i november 2003, var det politiske apparatet for å styre Madagaskar på plass.

En annen viktig reform som ble gjennomført høsten 2004, var inndelingen av øya i 22 regioner med regionsjefer utpekt av presidenten. Reformen bidro sterkt til desentralisering. Pengene kom nærmere befolkningen og det var lettere å se hva de ble brukt til. Dersom regionsjefen ikke fulgte opp, kunne de ble sparket.

De tre viktigste opposisjonsgruppene : Comité pour la réconciliation nationale (CRN) ledet av tidligere president Albert Zafy, Rassemblement des forces nationales (RFN) ledet av pastor Edmond Razafimahefa og Solidarité Parlémentaire pour la Democratie et l’Unité Nationale (SPDUN) er blitt enige om å organisere en nasjonal kongress i juni 2005. Presidenten og hans parti misliker åpenlyst tiltaket, som må ses i lys av planlegging av neste presidentvalg ved slutten av 2006.

Utbygging av infrastruktur

Da han kom til makten, ville den tidligere bedriftslederen få i gang en rask og bærekraftig utvikling med vekt på ”public - private partnership” (3 P). Hans satsning på oppgradering av veier, jernbane, havner og flypasser er synlig for enhver som besøker Madagaskar i dag. Dette var en sektor som hadde ligget nede i årevis. Tanken bak var at en infrastruktur som fungerer, også vil fremme lokal handel og eksport til utlandet. Mange varer var tidligere vanskelig å få frem, på grunn av elendige kommunikasjoner. Også når det gjelder informasjons- og kommunikasjons¬teknologi har Madagaskar satset. Det finnes i dag mobiltelefoner i alle de største byene og nettet utbygges stadig. Det satses også på fiberoptikk.

Internasjonal støtte

På dette feltet har den nye presidenten vært meget dyktig. Han satte tidlig i gang arbeidet med å få utarbeidet en strategi for fattigdomsbekjempelse, et såkalt PRSP-dokument, (Poverty Reduction Strategy Paper). Dokumentet var ferdig i 2003. Dette er for Verdensbanken et krav for å få innvilget gjeldslette. Arbeidet har båret frukter. Madagaskar har fått strøket det meste av sin utenlandsgjeld som ledd i bekjempelse av fattigdom i henhold til det såkalte HIPC-initiativet (Higly Indepted Poor Countries). De innsparte pengene skal gå til utvikling av sosial sektor, utdanning og helse.

Madagaskar har oppnådd gjeldslette og store pengeoverføringer fra Verdensbanken, Det internasjonale pengefondet, EU og enkeltnasjoner, spesielt Frankrike og USA. Den siste fjæren i hatten til presidenten var at Madagaskar var det første av 16 søkerland som fikk støtte fra Millennium Challenge Account (MCA) som er opprettet av president Bush. De første 110 mill USD som er innvilget, skal gå til utvikling av landbruket.

Også det store miljøprogrammet som Verdensbanken finansierer går sin gang. Det er et program som har gått over 15 år i tre femårsfaser. Programmet er nå inne i sin tredje fase. I forbindelse med dette har Madagaskar opprettet en rekke nye vernete områder og vil satse på økoturisme, noe som da også skal komme lokalbefolkningen til gode.

Helse og utdanning

Innen utdanning har presidentens initiativ for å dele ut gratis skoleransler til alle elever både i offentlige og private skoler, satt fart i innskrivningen av elever. Her hadde utviklingen i de senere år av Ratsiraka-perioden vært negativ, færre og færre barn søkte skolen. Analfabetismen var økende. Trenden er snudd, skoleinnskriving er økt fra 69 % til 92 %, men utfordringen er enorm siden 45 % av landets 17,9 mill mennesker er under 15 år. Med en årlig befolkningstilvekst på 2,8 % betyr det at det må skaffes utdanning, helsetjenester og jobber til nesten en halv million nye mennesker hvert år. 2300 nye grunnskoler skal bygges hvert år.

Presidenten har satt seg i spissen for komiteen som skal bekjempe hiv/aids. Foreløpig er tallene på smittede ikke store (1,1 %), men det er viktig å komme utviklingen i forkjøpet. Det har man sjanse til på Madagaskar. Men de fleste dør av malaria (15 %), infeksjons-sykdommer (12 %) og tuberkulose (4 %).

Kamp mot korrupsjon

Presidenten har satt seg som mål å bekjempe korrupsjon som nærmest er blitt systemisk på Madagaskar. I siste halvdel av 2004 ble Det uavhengige antikorrupsjonskontoret (BIANCO) opprettet bl. a. med støtte fra Norge. Byrået skal kunne gripe inn overfor alle institusjoner på alle nivå. Norge bidrar også med en rådgiver for dette arbeidet, Petter Langseth, som arbeider ved presidentens kontor. Også den norske korrupsjonsbekjemperen Eva Joly har status som presidentens rådgiver. Hun skal bidra til en reform av rettssystemet. Målet er åpenhet og ansvarlighet.

Økonomien

Året 2003 ga en vekst på 9,6 % etter katastrofeåret 2002 med minus 12,8 %. I 2004 bremset veksten opp og resultatet ble 5,3 %. I løpet av 2004 ble den gassiske ariary innført som myntenhet istedenfor den gassiske francs. (1 ariary er 5 FMG) Tiltaket kunne ikke forhindre at verdien av valutaen ble redusert med 30 % i løpet av året. Styringsrenten gikk opp fra 9 % til 16 %.

To kraftige sykloner rammet landet og ødela avlinger i 2004. Den internasjonale oljeprisen har steget kraftig. Alt dette har rammet økonomien hardt. Og det er ikke tvil: Det er på økonomisiden at Marc Ravalomanana har sin største utfordring. Vi hører ikke så ofte lenger slagordet ”rask og bærekraftig utvikling”. Med god utenlandsk støtte til en rekke utviklingsprosjekter er det mye penger. Men de er ikke resultat av økt lokal produksjon. Presidentens nye slagord er: ”Nå må vi arbeide.”